Etter seks år med krig mot de galliske stammene kunne Julius Cæsar i 52 f.Kr. med tilfredshet konstatere at enda en av Romerrikets fiender var knust. Nesten en million gallere endte som slaver, og Gallia ble gjort til enda en provins i det voksende romerske imperiet. Snart strømmet tonnevis av gallisk korn og enorme skatteinntekter til hovedstaden, der innbyggere nøt godt av de lukrative godene fra provinsene. Alt var forandret siden forbrytere på flukt hadde grunnlagt Roma nesten fem hundre år tidligere. Den lille byen på de sju høydene hadde med en uimotståelig militærmakt og politisk kløkt vokst seg stor, og den romerske republikken kontrollerte et rike som strakte seg rundt hele Middelhavet og enda lenger. Julius Cæsar skulle få år senere bli brutalt myrdet i senatet og bli den direkte årsaken til opprettelsen av keiserdømmet, der gale herskere og maktglade hærførere med tiden slet ut antikkens supermakt innenfra.-